16.10.05: I dag har vi vært med brukshundgjengen i Aurskog-Høland Hundeklubb for å lære å gå spor. Klubben
kjører ikke noe nybegynnerkurs i brukshundtrening nå, men vi "ferskinga" får være med. Roger, sjefen sjøl, øser
av sin kunnskap, engasjert viser oss hvordan vi skal gjøre og svarer på alle våre spørsmål. Tusen takk, Roger,
for at du tar deg tid til dette!!
Vi har ikke gått mer enn to korte spor i dag. Første gangen med godbiter som belønning. Roger så at på Ridgebackene (Jorunn og Papito var også med - koselig!!) burde vi nok bruke figurant. Øivind, det selvskrevne*
valget til en slik jobb, fikk i oppdrag å "sparke i bakken" og dra til skogs :o) Under noe buskas lå han godt gjemt
i et kvarters tid før Lezi og jeg prøvde å gå på sporet etter han. Denne gangen gikk det mye bedre - det var bare
2-3 ganger hun var litt ukonsentrert og lurte på hva hun nå skulle gjøre, før hun satte nesa i bakken igjen og gikk
på. Lezi lurte litt på hva hun fant midt ute i skogen der, men da hun etter et par sekunder oppdaget at det var "far",
ja da ble det "julekvelden".
Så var det for Øivind å gå ut et spor til et annet sted, for nå var det Papito sin tur. Det gikk like bra med han og
der var det ikke noe nøling når han fant figuranten. Kjempeglad overfalt han Øivind og det var masse ros å få.
(Papito slutter ikke å overraske meg. Dere skulle sett hvor rolig og snill han har vært mellom "slagene" i dag,
hvor det blir en god del venting. Selv med massevis av ukjente hunder, ikke alle like rolige, bare lå han på teppet
sitt bundet i et grantre og tok det med ro. Papito syntes ikke dette var noe å stresse seg opp for. Herligere RR-
gutt går det ikke an å få!)
Denne dagen har gitt mersmak - det er sikkert!!

* Selvskreven, fordi dette er en av "jobbene" han har å gjøre når Jorunn, Papito og vi er ute på tur. Jorunn og jeg står igjen med "villdyra" mens den spretne og lettbeinte Christensen blir borte mellom buskeleggene. Så er det hundenes oppgave å finne han igjen. Vi kaller han også bare for sherpaen vår, for han går alltid forann og viser vei, mens vi to damene, som er litt mindre retningsstabile, kommer småpratende og glisende bak......