Jeg må jo leve opp til mitt kallenavn - skogstrollet - så her ble det ingen 17. mai-feiring med flagg og hornmusikk, men en fin tur i skogen.

Lezi er jo bare verdens rareste. Mens Øivind var inne i Steinhytta og skrev oss inn i boka som ligger der, ventet jeg utenfor med fotoapparatet i hånden. Da bare stilte Lezi seg opp på denne steinen av seg selv, og var klar til fotografering :o) Gjett om hun har blitt bedt om å stå slik i samme positur mange ganger :o) Hun tenkte nok at det var like greit å innta stillingen først som sist :o) Dattera, derimot, er ikke like lett å fotografere. Bildene nedenfor viser hvordan hun oppfører seg mesteparten av turen. Hun må ha ADHD...:o)

		Selmai spiser alt - kongler, bark, pinner, gress, mose - ja, hva som helst. Hun løper og harker, spiser og harker og løper.... Så går hun til bakholdsangrep på far. Slik blir det med fri oppdragelse.... :o)