Sporkurs I sommer, når vi var på ferie i Stavern, slengte plutselig moder’n mobilen grinete i fra seg bortover sofaen med kommentaren: ”Treg som jeg er, var så klart kurset allerede fullt!” Jeg har hørt noe om at hunder som henter ting er flinke, så jeg heiv meg etter mobilen for å ta den i munnen og gi den tilbake til den gretne eieren min – hun forstod ikke mine gode hensikter og ble bare mer sur…..  Kun et par timer senere steg stemningen i hytta, for da ble moder’n oppringt igjen fra Toril med beskjed om at noen hadde meldt avbud på kurset, så vi kunne være med allikevel. Ikke ante jeg da at dette var noe som involverte meg. Fredag 11. september fikk min ordentlige mor, Lezi, og jeg beskjed om at vi måtte være alene hjemme. Det var merkelig – fredagskveldene bruker de 2-beinte å putte i seg en haug med god mat, som vi selvsagt ikke får smake noe av, og så sitter de bare der og sløver. Nå skulle de altså på teorikveld for å lære å legge spor. Når de etter noen timer kom hjem, skjønte jeg at de var fornøyd med hva de hadde vært med på, for de pratet om Roger og Thor som var så flinke til å formidle på en morsom måte og at det var bra å få inn litt teori selv om de hadde gått en del spor tidligere med Lezi. Søndagen etter ble jeg puttet i bilen nokså tidlig, og så dro vi ut til Hjellebøl. Der møtte vi, i tillegg til Roger og Thor, også Børre med Boss, Kari med Marko og Nils med Felina. Jeg kunne veldig gjerne tenke meg å hoppe ut av bilen og leke vilt og uhemmet med de andre hundene, men det fikk jeg ikke lov til. Det var andre ting jeg skulle ha fokus på denne gangen fikk jeg beskjed om. Vi med 4 bein måtte sitte i bilene, mens de på to bein samlet seg på et sted de kalte leiren, og koste seg med kaffe/te og kake som Kari hadde med – livet er urettferdig. Etter litt tid beveget de seg ut i skogen i alle retninger med klesklyper og godbiter – for noen merkelige typer. Og så var det tilbake til leiren for mer prat og kaffe. Endelig skjedde det noe i retning av bilen - det var min tur til å være med ut på noe. I og med jeg hadde løpetid, fikk jeg et område for meg selv. Jeg ble ført frem til et sted hvor det luktet at fader’n hadde vært, og så var det bare å snuse seg frem til hvor han hadde gått. Plutselig, midt der ute i skogen, lå det en haug med pølsebiter og alle ropte opp hvor flink jeg var og jeg fikk masse ros. Oj, dette var gøy!!! Det samme gjentok seg enda en gang – jeg gikk på spor og fant fiskepudding denne gangen. Jeg skjønte igjen at jeg hadde vært flink. Deretter var det tilbake til bilen, og de som tror de er sjefene til oss som hadde vært ute på ”jobb”, samlet seg igjen i leiren. Der hørte jeg at det hadde gått bra med de andre også og at Marko var superflink. Roger ønsket at jeg skulle ha litt mer fart og iver, så han foreslo figurant i enden av sporet i stedet for bare godbiter. Tredje sporet jeg gikk, var på samme måte som de to foregående, men plutselig ligger det ett eller annet foran meg. Det lukter som fader’n, men det er da veldig uvanlig oppførsel av han og bare ligger der gjemt bak ei rot med kamuflasjenett over seg. Jeg later som jeg ikke har sett han og tar meg et par runder til for å orientere meg litt nærmere – jo da, det er bare fader’n – hei på deg!!! Igjen får jeg masse ros og godbiter. Neste spor var det greit å finne far, men noe mer fart gidder jeg ikke å sette opp for det – man skal være grundig og nøyaktig synes jeg…. Det går an å gjøre feil for det, så på de 6 sporene jeg gikk denne søndagen, var jeg noen ganger litt ute å kjøre, men klarte på eget initiativ å finne tilbake til sporet og deretter gå i riktig retning, noe Roger syntes var bra. Etter at alle hadde gått 6 spor denne dagen dro vi hver til vårt. Vi fikk beskjed om at det var fint om vi øvde litt hjemme på det vi hadde lært – og øve det gjorde vi. Det er bare det at moder’n som jeg bor sammen med, ikke er utrustet med verdens beste stedsans og ikke er så flink til å finne frem, så det kan derfor by på litt problemer når man skal gå spor. Da tirsdagen kom, skulle vi ut for å praktisere hjemmeleksen. Jeg hadde ikke før fått nesen i bakken og gått et par meter på sporet, før det kom en på veien på sykkel som ropte og lurte på hva vi drev med. Moder’n prøvde med viskestemme å si at jeg gikk på spor. Han skjønte ikke helt at han var et forstyrrende element og bare fortsatte: ”På traktorspor, he-he…..” ”Nei, Øivind har gjemt seg i skogen og Selma skal finne han.” Først da forsvant han. Jeg måtte jo så klart si i fra til han at også jeg var der med et par bjeff og beveget meg ut fra sporet, men så fort han var borte, gikk jeg rett på sporet igjen og fant far helt fint. Andre sporet hadde mor gått opp og det var hun som skulle gå med meg da også. Jeg var veldig flink, men det er her problemene med moder’n sin fraværende stedsans kommer inn – selv med klyper skjønte hun ikke hvor hun hadde gått og var i tvil om jeg gikk riktig – for et surrehode, akkurat som om jeg kan ta feil. På torsdag dro vi også ut for å praktisere. Samme erfaringer ble høstet – jeg er flink, moder’n håpløs. Nå hadde hun satt ut klyper langs ”hele” veien hun hadde gått, men hva hjelper det når hun setter dem slik at hun ikke ser dem. Juletrebelysning med blinkende kuler i mange forskjellige farger langs sporet må være løsningen for hun der…..   Neste søndag var det ut på tur til Hjellebøl igjen. Samme prosedyre som sist gjentok seg – Kari hadde med kake som alle koste seg med, alle hundene gikk 6 eller 7 spor – alle flinke og Marko superflink, Felina har masse energi som hun bruker veldig bra til sporing, Boss blir bare flinkere og flinkere og praten blant de 2-beinte på leirplassen gikk livlig om alt mellom himmel og jord, men mest om hunder da…. Det er jo vi som er hovedpersonene i disse menneskene sine liv :o)  Alle var kjempefornøyd med kurset og var veldig inspirerte til å fortsette. Moder’n og fader’n ber meg hilse til alle som var med og takke for hyggelig sporkurs. Ekstra stor takk til Roger og Thor som gidder å bruke sin fritid og dele sine kunnskaper med oss. Hilsen fra Selma.